Etter hinduistisk lære blir han dermed transportert direkte til himmelen. I dødsøyeblikket befinner han seg nemlig i den helligste delen av den helligste byen i verdens kanskje helligste land: Innenfor ringveien Panch Kosi i byen Varanasi i India.

Hele landet er et fyrverkeri – ikke bare av farger, smaker og dufter – men også av festivaler, ritualer, templer, hellige steder og religioner: Hinduisme, buddhisme, islam, sikhisme, jainisme, bahai, kristendom og flere andre trosretninger.

Varanasi er først og fremst hinduenes hellige by, men området inneholder åndelige sentre også for buddhister og muslimer. Ifølge hinduistisk tro ble byen, som er mer enn 3.000 år gammel, grunnlagt av guden Shiva og er en av hinduenes sju hellige byer.

Kraftige inntrykk

Det er sterke religiøse følelser i sving langs elvebredden. Hinduene kommer hit på pilegrimsferd fra hele verden. De kommer for å meditere og bade i Ganges-flodens hellige vann. Noen kommer også for å dø.

Likbålene står tett i tett. Mens den gamle mannen trekker sitt siste sukk med tærne dyppende i vannet og øynene mot himmelen, flyter et halvbrent lik forbi. Den oppsvulmede magen fungerer som en ballong som holder kroppen like mye over vannet som under.

Om lag 45.000 ukremerte eller delvis kremerte lik havner hvert år i den hellige elven, sammen med asken fra mange flere som er skikkelig kremerte. Så selv om hinduene føler seg renset etter morgenbadet i Ganges, er det neppe tilrådelig for en vestlig turist å ta seg en dukkert her. Det kan ende i direkte transport til himmelen før tiden…

Livets harde realiteter

Varanasi er ikke for de mørkeredde eller lettskremte. Her får du livets harde realiteter nært innpå deg fra tidlig til sent. Messende hinduer bærer sine døde gjennom trange og kronglete smug på vei mot bålene, akkompagnert av hypnotiserende trommer. En ilsk, svart ku sperrer veien, og opptoget må ta seg en pause i påvente av at det hellige beistet skal flytte på seg.

Det er imidlertid ikke bare greit å være hellig kuer, heller. De kan riktignok gå fritt rundt, men friheten til å spise plastposer og søppel har sin pris. De stakkars dyrene lider ofte en sakte og smertefull død, mens plastposene ubarmhjertig ødelegger fordøyelsessystemet. Slike paradokser er det mange av i India.

Liv og død

Ikke langt fra den gamle mannen, som nå ligger død på de nederste trinnene i steintrappen ned mot elven, springer barna rundt med dragene sine. De er Varanasis drageløpere, og som andre steder i verden gjelder det å få kappet snoren til konkurrentenes drager.

Alle triks er lov, og mest vanlig er visstnok sylskarpe snorer med knuste glasspærer limt fast med en slags våt melblanding. Døden og de evige spørsmål går hånd i hånd med lek og leven i Varanasi.

Etter et par dager i byen begynner man selv å se forbi all skitt og kumøkk i de støvete gatene. Døden blir man også vant til. Den virker så naturlig og selvfølgelig her. De innpåslitne selgerne og ungguttene som er frittgående agenter for både gjestehus og teppebutikker, guruene og håndspåleggerne – plutselig smiler du til dem, og de vet at slaget er tapt. Du har funnet roen.

En motorsykkel freser gjennom det meterbrede smuget, men du gjør som inderne, beveger deg bare svakt til siden mens motorsykkelen med tre personer på setet suser forbi. Noen sekunder senere hører du et lite brak og en hund som hyler av smerte. Huff, ja, nok en trebeint bastard i Varanasi.

Det som skjer, er nok ment å skje. Det var nok dårlig karma, eller god – alt ettersom. Slik er moralen i Varanasi. (ANB)