Likevel minner oppslagene om et problem som fortjener stor oppmerksomhet og som bør dominere den kommende valgkampen.

Det feilaktige bildet som tegnes er at politiets lave narko-aktivitet har ført til at narkotikamarkedene har fått utvikle seg nærmest fritt.

Det som derimot fortjener oppmerksomhet er at mengden narkotika til Norge stiger og er så store at det vekker internasjonal oppsikt.

Bruken av amfetamin er tredoblet de siste åtte årene.

De siste ti årene har ungdoms bruk av alkohol blitt doblet, og andelen som har brukt hasj noen gang har økt fra 22 prosent i 1998 til 34 prosent i 2006.

Oslo hadde en økning fra 35 prosent til 47 prosent i samme periode. Statistikken over heroinoverdoser, er alarmerende høy, og også oppsiktsvekkende i forhold til land vi ellers liker å sammenlikne oss med.

Utviklingen er altså ikke ny. Det er derfor total skivebom å klandre politiets manglende aktivitet på området de siste månedene.

De foregående år har politiet konsentrert seg mer om å ta narkotikabeslag, enn det i realiteten har vært etterlyst.

Myndighetene setter krav om en oppklaringsprosent på 38 og pågripelser av vanskeligstilte med avvikende utseende har derfor dominert politiarbeidet fremfor etterforskning av kriminalitet som rammer andre.

Det er nettopp i de årene politiet har forprioritert narkotikapågripelser, at utviklingen har gått i fullstendig gal retning.

Medieoppslagene med kritikk mot politiets manglende innsats på området, står i sterk kontrast til det stasjonssjefen på Grønland politikammer, Kåre Stølen uttalte i fjor høst - og som han fikk støtte for, blant annet fra justisminister Knut Storberget:

Stasjonssjefen uttalte at det ikke er politikontroll som hjelper mot rusmiddelproblemene, men at vi trenger økt sosial og medisinsk hjelp.

Han ble på bakgrunn av denne uttalelsen valgt til Årets Osloborger av Aftens lesere. Også rusforskeren Willy Pedersen har uttrykt en erkjennelse av at flere av problemene knyttet til narkotikabruk, skyldes nettopp kontrolltiltakene.

Det tegnes et fullstendig galt bilde når det hevdes at politiet er i ferd med å miste kontrollen over narkotikamiljøene. Denne kontrollen har de aldri hatt.

Dette er tydelig illustrert i de siste års debatter og oppslag om aksjonene mot rusmiljøene.

Nær halvparten av alle landets forbrytelsessaker har vært straffereaksjoner for brudd på narkotikalovgivningen. Virksomheten har vært konsentrert om kriminalisering av vanskeligstilte stoffbrukere.

De såkalte bakmenn har svært sjelden blitt tatt.

Når politiet har foretatt pågripelser i rusmiljøene, har de fått høyere oppklaringsprosent og raskere gjennomsnittlig saksgang, men på gateplan har dette kun medført nyåpnet marked for nye aktører.

Den lave oppklaringsprosenten som politiet i disse dager kritiseres for, illustrerer en lite tilfredsstillende aktivitet i forhold til annen kriminalitet.

I 2003 klarte Oslo politidistrikt å oppklare 32,5 av de anmeldte forbrytelsene. Dette tallet har nå stupt til 19,4 prosent.

De siste årene har krav om politiaksjoner hørt like naturlig til våren som fuglekvitter og lønnsoppgjør, men i år kom kravene allerede i februar.

Dette illustrerer en desperasjon blant de reaksjonære på rusfeltet, hvilket nok bør sees i sammenheng med helseministerens utspill om at det bør vurderes innføring av heroinutdeling.

En av landets fremste rusforskere advarte mot å adoptere danskenes heroinutdelingstiltak, ettersom det koster 60 millioner kroner å behandle 300 – 400 pasienter slik hvert år.

Den samme forskeren har i årevis stilltiende godtatt at det brukes tilsvarende 192 millioner kroner pr. år å ha 350 rusmiddelavhengige i fengsel.

I dette tallet er politiaksjoner, varetekstfengslinger og rettsprossesser utelatt.

Heroinutdeling har i Zürich medført nedgang i rekrutteringen til heroinbruk med 82 prosent. Det finnes ingen norske tiltak som på langt nær kan måle seg med dette resultatet.

Aller minst: Politiets aksjoner mot rusmiljøene.