Noen ganger finner han noe, andre ganger ikke. Uansett får han både mosjon og frisk luft.

Aage Olsen har adresse i Moss sentrum, men tilbringer nok vel så mye tid på landsbygda som i byen. Årsaken er hans noe uvanlige hobby, som både titt og ofte fører han ut på jordene og inn i skogen med en metalldetektor mellom hendene og øreklokker på hodet. Med øreklokkene lytter han til pipelydene fra detektoren, signaler gjør det mulig å bestemme posisjonen til gjenstander som måtte ligge skjult i jorda. Signalene kan også si noe om type og størrelse.

Leverer inn alt

- Metallsøking kan sammenliknes med å fiske, det er fin avkobling, og noen ganger er en heldig og får noe på kroken, smiler Olsen.

Metallsøkingen gir han også anledning til å pleie sin store interesse for historie, for mye av det som ligger i bakken er jo av eldre dato. Av og til gjør han til og med funn av gjenstander fra middelalder, jernalder eller bronsealder. Alle gjenstander fra før reformasjonen i 1537 skal imidlertid leveres inn til myndighetene, det sier loven klart og tydelig ifra om, og Olsen er derfor i jevnlig kontakt med Kulturhistorisk Museum (KHM) i Oslo. Alt han finner av fornminner sender han inn til museet, slik at funnene kan bli vurdert av fagfolk. Noen ganger får han objektene tilbake igjen, andre ganger blir det konstatert at de er interessante. I slike tilfeller blir gjenstanden arkivert i magasinet til KHM, og Olsen får et «diplom» med bilde av funnet.

Da GPS ble allemannseie, åpnet det seg dessuten helt nye muligheter for enkel og nøyaktig «lagring» av funnstedene på elektroniske kart. Olsen har alltid med seg GPS når han er ute med metalldetektoren, og finner han noe utenom det vanlige, lagrer han straks inn posisjonen. Dermed er det langt enklere for arkeologer å oppsøke funnstedet dersom det skulle bli aktuelt med nærmere undersøkelser, og mange fornminner har liten verdi for forskningen når en ikke vet noe om hvor de er funnet hen.

Frykter at mye går tapt

Olsen synes imidlertid det er trist at myndighetene ofte ikke har ressurser til å følge opp interessante funn med utgravninger. I tillegg er det forbudt for lekfolk å lete etter gjenstander i registrerte funnområder. Dermed blir mange gjenstander liggende i jorda. Olsen frykter at mye av denne kulturarven gradvis går til grunne som følge av sur nedbør, sprøytemidler og de kraftige maskinene som brukes i det moderne jordbruket. Ramberg på Jeløy kan være ett slikt område. På et av jordene er det funnet en rekke interessante gjenstander som trolig er kommet opp i øvre jordlag i forbindelse med pløying. Men å lete der er forbudt, det har KHM gitt klar beskjed om. Samtidig er det ingen planer om arkeologiske undersøkelser, trolig på grunn av pengemangel.

- Da lovene om fornminner ble laget, hadde jordbruket en annen karakter enn i dag. Når går antakelig mye historie tapt fordi gjenstander bare blir liggende i jorda etter pløying, sier Olsen.

- Myndighetene er selvfølgelig bekymret for at det skal komme lite profesjonelle mennesker og ødelegge, kommenterer Aimar Sørenssen på gården Gipsund i Rygge. Han og kona Ragnhild har funnet betydelige mengder fornminner på jordene til gården, og har et godt samarbeid med Kulturhistorisk Museum. De har også vært med i Norsk Metallsøkerforening, som Olsen er medlem av.

- Jeg oppfatter foreningen som veldig seriøs, sier Aimar Sørenssen.

- Saken er at vi overhodet ikke ødelegger noe som ligger under pløyelaget. Metalldetektoren finner bare gjenstander som er kommet opp i det øvre jordlaget, og som etterhvert vil bli ødelagt. Bare en leverer inn det en finner, og er nøye med å kartfeste funnstedene, gjør en bare en god gjerning, mener Olsen, som ønsker seg en mer positiv holdning til seriøs metallsøking fra myndighetenes side.