44 år gamle Anita Persdatter Ravna er ikke en same med reinsdyr og lavvo som joiker seg gjennom mørke vinternetter. Hun er riktignok oppvokst i Tana kommune i Finnmark, men jobber nå som trygdesjef på Ås og bor i en ganske ordinær og moderne innredet leilighet i Hans Nielsen Hauges vei i Moss. Hun synes ikke det nødvendigvis er noen motsetning mellom samisk kultur og det urbane, mellom det å være norsk og det å ha valgt å registrere seg i samemanntallet. Men hun har et svært bevisst forhold til sin samiske identitet, hun er nestleder i Oslo sameforening, og hun sitter i valgstyret til Norske Samers Riksforbund.

Viktig språkopplæring

- Jeg vokste opp i en liten bygd ved fjorden med 300 innbyggere, og hadde en mor som snakket norsk og en far som snakket samisk. Men den fornorskingspolitikken som myndighetene sto for, førte til at jeg gikk glipp av muligheten til å lære samisk som barn. Vi fikk bestandig hørte at det var viktig å lære norsk, for da kom en seg fram og fikk seg jobb. Samisk var ikke et anerkjent språk. Først da jeg kom på ungdomsskolen fikk jeg tilbud om samisk som valgfag. Men jeg har hele tiden visst at jeg var same, selv om jeg ikke snakket språket, forteller hun.

- I de ”norske” bygdene er det ofte slik at man tar et standpunkt i forhold til om man vil stå fram som same eller ikke. Noen snakker aldri om det, noen ønsker å stå fram og noen benekter det, og jeg var vel en av dem som tidlig ønsket å stå fram, fortsetter hun.

Fordi hun vet hva språket betyr for den samiske kulturen, er hun opptatt av at de to døtrene hennes skal få en best mulig språkopplæring. Begge har offisielt samisk som førstespråk, og begge snakker både norsk og samisk flytende. Men siden kommunen ikke har klart å skaffe noen lærer i samisk, veksler de mellom to skoler, én i Moss og én i Karasjok. Fem uker her, tre i Finnmark, fem her, og så videre.

Leirbål og café latte

Det samiske miljøet i Moss er begrenset. Men Oslo Sameforening er et kulturelt og sosialt knutepunkt.

- En flytter ikke bort fra sin samiske identitet. I Moss er det ikke noe annet miljø enn det vi lager selv, men av og til er vi på samefester på Samisk Hus i Oslo. Da kommer vi sammen, koker reinsdyrkjøtt, margbein, tunger og annen tradisjonell mat, hører på joik, og 6. februar, den samiske nasjonaldagen, feirer vi også i Oslo. Da kler vi oss i kofte og pynter oss, har med det samiske flagget.

Ravna innrømmer at hun er en urban same, hun liker å gå på kafé og drikke café latte, mobiltelefon og datamaskin er en del av hverdagen. Men samtidig liker hun å være ute i naturen og sitte rundt leirbålet. Kunst med motiver fra samisk forestillingsverden henger på veggene i stua, kanskje kommer det samisk musikk fra CD-spilleren, og hun prøver å få med seg de samiske nyhetene på TV.

Behov for opplysning

Hun vil ikke si at hennes samiske profil har gitt henne noen problemer i Moss, men hun blir stadig overrasket over hvor lite mange vet om samisk kultur og historie.

- Uvitenheten er nesten skremmende. Samene utgjør jo en betydelig del av befolkningen i Norge, påpeker Ravna. Hun skulle ønske at undervisningen i skolene i større grad reflekterte dette, og at flere samer ville registrere seg i manntallet, slik at Sametinget kunne få større tyngde og innflytelse. Ravna mener det er et privilegium å tilhøre et minoritetsfolk.

- Det ville være helt utenkelig for meg å fornekte min identitet. Det som er fint med å være same, er at man kan velge det beste fra to kulturer. Jeg er jo norsk statsborger, og spør du meg om jeg er norsk, svarer jeg ja. Spør du meg om jeg er samisk, svarer jeg også ja. Det er ikke enten eller, jeg er ikke halvt det ene eller det andre, sier Ravna.